Oslotech AS

Wednesday, 2 November 2016

Statens kapital er ikke løsningen

Første gang publisert i Dagens Næringsliv, 1. november, 2016




En rekke gründere har gått ut med ett krav om å bruke 2% av oljefondet på  oppstartsbedrifter og å opprette ett statlig supefond på 10 milliarder kroner over 10 år i ambisjonen om å skape flere suksessfulle startups i Norge. Kravet føyer seg inn i den vedtatte sannhet fra Oslo Innovation Week at det bør være statens ansvar å sørge for kapital tilgangen til selskaper og gründere i tidlig fase. Andre forslag som kom opp der var borgerlønn til gründere i oppstartsselskaper, statlige låne garantier for lån til vekst selskaper m.m. Samtlige forslag er etter min mening en avsporing av debatten om hvordan politikere legger til rette for mer innovasjon.

Det er ikke statens oppgave å finansiere alle ideer og grundere med ambisjoner.  Hele poenget med samfunnsmodellen vi lever i er at denne type risiko skal taes av private investorer, ikke av staten.  Problemet med statlig finansiering av denne type selskaper er  også først og fremst seleksjon. Dersom staten hadde involvert seg direkte i kun selskaper som blir en suksess hadde det ikke vært noe problem. Utfordringene kommer når det statlige kapitalen også kommer alle de til gode som ikke lykkes, med tilhørende uungåelige tap.  Her er det mange dårlige eksempler som kunne vært nevnt SND Invest og de nylige tapene i Investinor er to.

Det er ingenting ved staten som gjør at de vil være bedre til å plukke vinnerne enn andre investorer. Snarere tvert i mot, det er all grunn til å tro a private investorer vil være bedre til å plukke vinnerne. Staten er ikke i seg selv kompetent, det er derimot investorer, teknologer og ledere som har erfaring og kompetanse til å bygge selskaper.

Ett større problem er da at private investorer har hatt skattemessige insentiver til å investere pengene sine andre steder enn i unge selskaper. Her har staten en rolle ved enten å oppheve disse insentivene eller gi andre insentiver for at investorer skal investere mer i gründere og oppstartsselskaper.

Så hva bør politikerne gjøre? Jeg tror det er tre helt åpenbare tiltak som er viktige, og her støtter jeg noen av forslagene til den allerede nevnte gründer gruppen

-       Gi skatteinsentiver til investorer i oppstartsselskaper. Det er masse kapital i Norge. Insentiver slik vi har sett bl.a. i Storbritannia og Sverige vil skifte kapital tidligere i verdikjeden. En annen måte å redusere risiko på er å matche investeringer private gjør i oppstartsselskaper med statlig kapital. Men da holder det ikke med de 100 millionene som regjeringen har satt av til Investinor i årets budsjett.

-       Bruk statens kapital til å øke antall tidligfase kapitalmiljøer. Det norske venture miljøet ligger med brukket rygg delvis forårsaket av at Argentum, som skulle bidra til et levende norsk venturemiljø, har flyttet sine egne penger og private penger de representerer til industrielle europeiske oppkjøpsfond. Investinor, som kan ha fått en nytt mandat i denne retning, er blitt forslått strippet for 1,2 milliarder tilbakeført til statskassen i årets statsbudsjett. Dette er kortsiktig.

Målet bør være 10 nye tidligfase kapitalfond i Norge med minst 250 millioner hver og gjerne med en statlig deltagelse for å få dette til å skje. Det tror jeg er mulig og langt mer realistisk og ønskelig enn ett statlig superfond

-       Akseptér at staten går glipp av inntekter i suksessfulle oppstartsselskaper. Her tenker jeg særlig på opsjonsbeskatningen, men også formuesbeskatningen er en faktor. Det er få ting som er verre ved norsk skatteregime i forholdt til nyskapning enn opsjonsbeskatningen som i realiteten beskatter gevinst på opsjoner med 75%.

Staten kan ikke ”fikse” eller være ”ansvarlig for” å på egen hånd sørge for økte investeringer, flere talenter og mer verdiskapning i nye sektorer eller industrier. Men staten kan legge til rette for og stimulere investorer og talenter til å engasjere seg i å bygge fremtidens Norge… eller vi kan bare fortsette debattene med innovasjon og sånn og om hvordan statens penger og oljefondet skal redde oss alle.


Wednesday, 16 March 2016

Den første kunden


Første gang publisert i E24, 16, mars 2016


I 1995 startet jeg sammen med Ingar Østby selskapet Hugin AS.  Hugin var ett av de første selskapene i Norge som utnyttet Internett kommersielt. Selskapet vokste  etter hvert til å bli ett europeisk selskap med salg i 10 land og over 1200 børsnoterte selskaper som kunder.  Hugin er i dag kjernen i Thomson Reuters sin Investor Relations tjeneste og selges til kunder over hele verden.

Når jeg ser tilbake på hva som avgjorde at vi lykkes som gründere, er det to hendelser som står frem.  Begge har med kunder å gjøre.

Den første historen begynner høsten 1995 hvor Ingar og jeg maste oss til møter med en rekke finansdirektører i norske børsnoterte selskaper.  Målet var å lage og publisere digitale årsrapporter i tillegg til de trykte og til å bruke digitale medier til distribusjon av pressemeldinger og finansrapporter istedenfor Fax.

Fem selskaper gikk med på å betale 7900 kroner for å prøve det nye mediet ut.  Disse fem finans- og informasjonsdirektørene var avgjørende for at Hugin ble til. Nå, 20 år etter, husker jeg fremdeles navnet på hver og en av dem.

Den andre historien bringer oss to år senere, på en tid da Nokia var Europas mest verdifulle selskap. Nokia var notert på fem børser og ønsket ett integrert system som kunne distribuere sine meldinger til alle børser, alle investorer, på alle web sider og som kunne administreres fra alle Nokia kontorer som publiserte meldinger.

Ett slik system hadde ikke vi. Ei heller hadde vi ressurser til å utvikle et slikt system.
Men Nokia visste råd. Om vi ville utvikle funksjonaliteten for Nokia innen vårt system på Nokia sin regning og selge tjenenesten til Nokia etterpå ?

Svaret var ikke vanskelig å gi.  Jeg husker selvfølgelig navnet på den IR ansvarlige i Nokia i 1997 også.

Både merkenavnet Nokia som kunde og den ferdige løsningen ga Hugin de neste årene innpass hos noen av Europas ledende selskaper som Deutche Bank, Nestlè og Swiss Re. Reisen deretter er historie.

Vær den første kunden!

Hvor mange ganger har du sittet overfor ett selskap eller gründer som ikke har hatt en eneste kunde og som har forsøkt å selge deg noe ? Hvor mange møter har du sagt ja når en gründer har prøvd å selge deg noe, eller bare har bedt om ett møte ?

Om du sitter i store eller små private selskaper, i offentlige selskaper eller offentlig forvaltning – hvor mange ganger har du prøvd å hjelpe noen som har prøvd å komme i gang med ny virksomhet ?

Som tidlig kunde har du en unik mulighet til å påvirke hvordan produkter blir utviklet og hvordan det kan brukes i bedriften.  Du har også muligheten til å være med på en reise inn i det ukjente som kan være med på  utvikle ditt og bedriftens eget perspektiv .

På ett tidspunkt var norske selskaper blant de som var lengst fremme i digital kommunikasjon til finansmarkedet på grunn av Hugins tjenester.  Meglere på NYSE mottok finansmeldinger på ”WAP” og SMS før meldingene var kommet opp på på Reuters skjermen..

En nasjonal dugnad for entreprenørskap

Alle er enige om at vi trenger mer nyskapning og entreprenørskap for å skape det Nye Norge – etter oljen.  Men virkemidler og støtteapparat skaper ikke bedrifter.

Kunder skaper bedrifter.

I Norge er det liten tradisjon for ”Pay Forward” kulturen som vi kjenner fra USA. En kultur hvor ”jeg hjelper deg, og så hjelper sikkert du eller noen andre meg i fremtiden”. Forskningsparken i Oslo og StartupLab gjør noe med dette ved å knytte til oss personer og bedrifter som tenker som oss. Over hele landet blomstrer det opp inkubatorer og kontorfellesskap med gründere som tørster etter markedskunnskap, kundedialoger og krevende produktspørsmål. 

Tar du utfordringen og er med på å skape neste generasjon gründer bedrifter så tar du telefonen, sier ja til møtet og bidrar til flere suksessfulle bedrifter.

Kanskje det er ditt navn som blir husket av noen om 20 år ?

Wednesday, 7 October 2015

Nye takter for innovasjon.

Regjeringen med Næringsminister Mæland i spissen har vært sent ute av startgropa i forhold til å satse på innovasjon og nyskapning. I en vinner-sak for Høyre under den forrige stortingsvalgkamp har Regjeringen til nå vært overraskende passive ift å gjøre fundamentale endringer til det bedre for landets gründere og entreprenører.

Denne høsten har endret på dette inntrykket og denne ukes statsbudsjett kan være det endelige beviset på at Næringsministeren har våknet opp fra dvalen.  Dette er initiativene som er blitt lansert:

 
<b>ENDELIG VÅKNET:</b> Etter det som har vært en overraskende svak start, kan gründere i Norge nå se frem til litt dra hjelp fra statsminister Erna Solberg og næringsminister Monica Mæland, mener E24-spaltist.

Studententreprenørskap: Regjeringen annonserte i september i år at den vil sette av 25 millioner kroner for at 25 – 30 team med uteksaminerte studenter kan bruke inntil ett år på å forsøke å kommersialisere ideer eller forskningsresultater fra Universitetet eller Høyskolen de har gått på. Forslaget vil bidra til høyere fokus på entreprenørskap på lærestedene og kan føre til større grad av konkurranse mellom lærestedene om hvem som har de beste teamene og ideene

Pre såkorn ordning. Godt hjulpet av Venstre i Stortinget lanserer regjeringen i disse dager en statlig matchingsordning for investorer i oppstartsselskaper. I første omgang ble det avsatt 40 millioner kroner til ordningen, som med stor sikkerhet vil bidra til økt kapital tilgang i en fase av bedrifters liv der det knapt finnes investor kapital i dag. En slik ordning har vært etterspurt av både venture- og oppstartsmiljøer og er i hele tatt merkelig at man ikke har lansert før.

Rolledeling i virkemiddelapparatet: Næringsdepartementet har endelig begynt å se på rolledelingen i det statlige virkemiddelapparatet og om ansvarsområdene mellom aktørene er logiske og målfokuserte. Med risiko for at man bare har to år igjen i regjering er det ikke mye tid å gjøre det på om man skal skape vesentlige endringer men initiativet er på overtid.

Betydelige økninger i Statsbudsjettet.  Regjeringen annonserte relativt store budsjettmessige økning på vesentlige poster i årets statsbudsjett. Mye av økningen på Næringsdepartementets budsjett er riktignok under en ”tiltakspakke” for å fremme økonomisk vekst i en vanskelig tid for Norge, men uansett – penger er penger.
Etablererstipend, matchingsordninger og ikke minst en enda sterkere satsning FORNY 2020 og BIA, to av de mest næringsrettete virkemidlene i Norges Forskningsråd er veldig positivt og vil utgjøre en forskjell.

Til slutt har regjeringen bebudet er ”Gründerplan” i løpet av høsten 2015. Her er intensjonen å oppsummere  de politiske virkemidlene som er tatt i bruk og ikke minst lansere enda flere nye initiativ for å bedre forholdene for entreprenørskap og innovasjon i Norge.

Det er særlig ett forhold mange grundere og gründermiljøer har pekt som meget problematisk – nemlig dagens lovgivning rundt opsjonsbeskatning som er så dårlig at det i realiteten er det umulig å bruke opsjoner som insentiver i norske oppstartsselskaper.  Dette samtidig med at nettopp opsjoner er et av de viktigste og mest brukte verktøyene oppstartsselskaper i andre land bruker for å tiltrekke seg talent og mennesker de egentlig ikke har råd til. 

Det skal bli spennende å se om Næringsministeren tør å utfordre Finansdepartementet og få endret på en lov som i sin tur ble endret for å ”ta” styremedlemmer og ansatte i større konserner som brukte skattemotiverte opsjoner som avlønning istedenfor lønn.

De store taperne ved denne endringen var imidlertid grunder selskaper. Regjeringens Gründerplan hadde vært ett glimrende sted å rette opp feilen.


Friday, 7 November 2014

Formueskatt er gründer fiendtlig – nyskapningen ofres


Dette innlegget er revidert 7. november etter en samtale med Terje Hansen, NHH som påpekte upresisheter i språkbruk og tilnærming. Jeg mener at mine poeng er like viktige og riktige.


Det pågår en kamp på Stortinget om statsbudsjettet. Spesielt er striden hard om formueskatt som er ett av få virkemidler staten har for å beskatte de virkelig rike.

Mange – og særlig NHO - har påpekt at det aller meste av formueskatten kommer fra beskatning av driftsmidler i bedrifter, altså en skatt på økonomisk aktivitet, (men ikke nødvendigvis lønnsom økonomisk aktivitet). Dette har ikke bidratt til roe gemyttene.  Jeg har tidligere skrevet at en fortsettelse av formuesskatt gjør at nyskapningen ofres på fordelingspolitikkens alter. Dette står jeg ved.

Grundere rammes hardt av formueskatt. Det er spesielt på tre områder at formuesskatten slår inn negativt.

1. Grundere betaler skatt på fiktive verdier som kanskje aldri realiseres

Når det gjøres emisjoner i mindre selskaper går selskapsverdien opp med størrelsen på emisjonen. Den nye bokførte verdien av egenkapitalen legges til grunn for formuesskatt – lenge før gründerne ser noen penger. I mange tilfelle vil selskapet ende opp uten verdier – da har gründerne i mellomtiden betalt en ekstra skatt for en fordel som aldri har materialisert seg.

2. Grundere blir tvunget til å selge aksjer i virksomheten sin for å betale formueskatt.

Om selskapet forblir unotert, men henter mye penger fra investorer for å investere i f.eks. forskning og utvikling, vil selskapsverdien økes med verdien av emisjonene. Den årlige formuesskatten vil ofte overstige kapitalen gründerne har til rådighet. Da må de enten låne for å betale skatt, selge aksjer eller mottat utbytte fra selskapet. Alle alternativeme er svært negative – både for selskapet og gründeren.

Om selskapet blir børsnotert legges de reele selskapsverdiene til grunn for formuesskatten. Da er det mulig at Gründeren kan selge aksjer for å betjene sin formuesskatt, men også dette er negativt for både selskapet og gründeren, om enn ikke ødeleggende.  I mange tilfelle vil gründeren også ha en såkalt "lockup" på aksjene etter børsnotering som betyr at han ikke kan selge aksjene. Her blir også innretningen på formuesskatten helt feil.

3. Kapitaleiere bor heller i utlandet enn i Norge.

Mange norske gründere har flyttet ut av landet. Det er nok å nevne selskaper som Opera, Kelkoo og Meltwater. Det er mange flere.  Utflytting av gründere forringer det norske kapitalmiljøet. Selv om grunnene til å flytte kan være mange er det åpenbart at en norsk sær skatt på formue i hvert fall ikke stimulerer våre viktigste entreprenører

til å bli boende i Norge. Formuesskatten bidrar heller ikke til å tiltrekke oss investorer som av ulike grunner kunne valgt Norge som bostedsland. Vi er rett og slett ikke konkurransedyktige.

Denne logikken har politikere i de aller fleste partier innsett. Som leder i Oslotech har jeg mange samtaler med ledere i de fleste partier, og i private møter anerkjenner de aller fleste partier at dette er et betydelig problem for nyskapningen. Men svært få har politisk mot til å gjøre noe med det fordi en endring også vil gavne Norges 1% rikeste og for noen partier er dette politisk selvmord.

Jeg har også møtt en rekke grundere som alle anerkjenner problemet men som ikke står fram fordi saken er så politisk betent.  Dette sier litt om støynivået i debatten. Ett unntak er intervjuet med Thomas Henzer i Nevion i fjor. (link: http://bit.ly/1AaBeBH)

Særlig Venstre har så langt vært helt enig i argumentasjonen mot formuesskatt.  For hele fem år siden skrev Jonas Stein Eilertsen, 2.stortingskandidat Troms Venstre, at  Spotify aldri kunne vært norsk pga formuesskatten. Man kan spørre seg hva som har endret seg siden da?  (link:  http://bit.ly/1Efh9ZP)

Det er ikke uten grunn at mange av oss er skuffet over Venstre og Kristelig Folkeparti i denne saken. Begge anerkjenner i debattmøter og samtaler, og for Venstre sin del også i partiprogrammet, at formuesskatten er ett betydelig problem for investeringer og nyskapning.

Kampen om det endelige utfallet fortsetter de neste timene i Stortinget. For nyskapningens del håper jeg partiene tør å gjennomføre i praksis hva de sier i valgkampen og som de vet er det riktige grepet for å sikre nyskapning og vekst.



Denne artikkelen ble først publisert på E24 6. november

Tuesday, 28 January 2014

Ernas stormønstring for forskning


Statsminister Erna Solberg viste mandag at hun mener alvor når hun sier at vi må skape mer ut investeringene det norske samfunnet gjør hvert år i forskning og utvikling.

Hun inviterte 26 ledere innen næringsliv, akademia og forskning til å diskutere hvordan dette kan oppnås i praksis. Grundigheten, opplegget og ikke minst ambisjonene for møtet imponerte meg.

Behovet for å sette temaet på dagsorden er åpenbar. Norge investerer årlig 27 milliarder kroner i offentlig finansiert forskning og utvikling. Vi har et av de høyeste kostnadsnivåene i verden. Å skape resultater fra vår felles investering i forskning og utdanning er helt nødvendig får å opprettholde vår levestandard.

Statsministeren stilte med ikke mindre enn fem av sine statsråder (kunnskap, næring, helse, finans,
olje) som etter noen korte innledninger ble utnevnt som gruppeledere for hvert sitt bord som så diskuterte hva som skal til for å bedre samspillet mellom forskning, høyere utdanning og næringsliv.

Selv om de store konklusjonene ikke ble trukket under møtet (til det hadde nok mange litt for ulikt ståsted), kom det noen ganske klare anbefalinger fra mange av «gruppene» som det grunn til å tro at man vil lytte til:

* Mange nevnte behovet for å satse på det man er god på. Fokusere forskningsressursene på områder der man har mulighet til å bli verdensledende. I Norge er det lett å trekke frem olje og gass, havbruk, deler av prosessindustrien, deler av elektronikkindustrien og andre.

* Kvalitet i høyere utdanning og kvalitet i forskningen finansiert over det offentlige ble trukket frem. Uten at man har ambisjoner om å ligge på toppen på verdensbasis innenfor både utdanning og forskning, får men heller ikke verdensledende resultater.

* Behov for økt samarbeid og samhandling mellom akademia og næringsliv ble brakt opp. Hvordan kan man motivere forskere og institusjoner til å jobbe med bedrifter til felles beste? Hvilke mekanismer skal til for å smøre et slikt samarbeid?

* Flere nevnte behovet på å satse på de næringsorienterte programmene i Forskningsrådet. Særlig ble FORNY-programmet trukket frem av flere som et viktig program for kommersialisering av forskning.

* Det ble også registrert med bekymring at Norge investerer mer penger i EU-programmene for forskning enn det norske bedrifter og forskere får tilbake via de samme EU-programmene. Ekstra bekymringsfullt er det at andelen norske miljøer får, synker år for år.

Fra mitt ståsted ville mitt viktigste tilleggsbidrag være å skjelne mellom det eksisterende næringsliv og det nye næringsliv når det gjelder behov for å skape en politikk for verdiskapning fra forskning. Mange politikere og samfunnsaktører går i den fellen å tro at økt verdiskapning fra forskning først og fremst går gjennom eksisterende næringsliv og bedrifter. Det er feil.

Vi trenger en egen politikk for å stimulere til økt verdiskapning fra forskning og inn til et nytt næringsliv og nye bedrifter. De politiske virkemidlene for å oppnå dette er ulike fra virkemidlene for å oppnå økt innovasjon i eksisterende næringsliv. Med representanter fra hovedsakelig tunge norske næringsaktører blir dette budskapet litt borte, men inntrykket var at flere at statsrådene forsto og aksepterte behovet for å adressere begge deler separat.

Det som var mest gledelig med hele seansen, var den samlede entusiasmen og interessen hos fremtredende medlemmer i regjeringen for å finne konkrete løsninger på hvordan man kan lage en politikk som adresserer helt sentrale problemstillinger for hvordan vi skal opprettholde velferdsstaten.

Det virker som man rett og slett har bestemt seg for å prøve å finne en vei. Det skal bli spennende å følge hvordan man faktisk vil følge opp de høye ambisjonene i praktisk politikk.

Først publisert E24, 28. januar, 2014

Monday, 18 November 2013

Kapitaltørke for vekstselskaper



Kapitaltørke for vekst selskaper – på tide å våkne ?

Rekken av datapunkter som konkluderer med en alvorlig mangel på kapital til å finansiere fremtidens vekst selskaper i Norge begynner å bli lang. I forrige uke meldte det statlige investeringsselskapet Investinor seg på med en pressemelding som oppsummerte antall tidligfase investeringer gjort i de ulike nordiske landene i første halvår - http://investinor.no/nyhet/184/hvor-ble-det-av-nyinvesteringene.

7 nyinvesteringer ble ifølge undersøkelsen gjort i norske selskaper i første halvår i 2013, men tallet for Sverige var 75.  Hva er grunnene til denne kapitaltørken i Norge?

For det første har det statlige investeringsselskapet Argentum redefinert seg fra å være et  verktøy for bruk av statlig kapital til å bygge en betydningsfull venture kapital industri  i Norge til å bli en tradisjonell fond i fond aktør som investerer etter rene avkastningsmessige kriterier  i senere fase private equity fond over hele Europa. Ved å i tillegg syndikere med andre større norske kapital aktører har Argentum bidratt til å ytterligere forverre mulighetene  for norske venture fond til å hente investor penger i Norge.  Dette har bidratt til at norsk venture bransje ligger med brukket rygg ute av stand til å finansiere lovende vekst selskaper i Norge.

For det andre belønner det norske skattesystemet investeringer i eiendom.  For norske privat investorer betyr det at man investerer mindre i unge vekst selskaper enn det man normalt ville gjort.

For det tredje er Staten, som norsk samfunns største kapitaleier, knapt nok eksponert mot investeringer i vekst selskaper. Både Folketrygdfondet og Norges Pensjonsfond, utland er avskåret fra å investere i unge vekst selskaper i Norge. Innovasjon Norge gir kun tilskudd og lån og investerer heller ikke egenkapital i selskaper i vekst. Unntaket er  Investinor men også her går det meste av investeringene  til senere fase selskaper.

Til slutt klarer den forrige regjeringen å foreslå en ganske gjerrig såkornordning med i første omgang to – 2-  fond med minimale insentiver til private og institusjonelle investorer for å være med på å finansiere en ny runde. I tillegg ser ett av disse fondene ut til å bli forbeholdt olje og gass selskaper – en bransje som flyter over av penger og som allerede utarmer tilgang på kapital og talent over hele landet.

Er det rart det er kapital tørke for vekst selskaper ?

Sverige innfører i disse dager en insentivordning for investorer der hver privatinvestor får fradrag for inntil 50% av 1.3 millioner kroner i årlige egenkapital investeringer i vekst selskaper. http://bit.ly/1dJZy1B. Slike type insentiver har en rekke aktører, deriblant Oslotech og Norsk Venturekapital Forening tatt til orde for lenge i Norge uten å få gjennomslag.

Videre allokerer den svenske staten hundrevis av millioner av kroner årlig gjennom Almi i egenkapital til svenske vekst selskaper. Pengene blir kanalisert gjennom halvstatlige aktører som jobber tett med selskapene på lokalt plan.

Begge disse ordningene er notifisert og gjennomført med EU sin velsignelse – norske politikere sin primære unnskyldning for at det ikke er mulig å gjøre noe med situasjonen i Norge.

Det er nok kapital i Norge. Vi trenger insentiver for å flytte mer privat kapital fra sikre og skatteoptimerte plasseringer til vekst selskaper og entreprenører. Vi trenger større innslag fra Staten til å bidra til at vi bygger et nytt næringsliv som erstatter olje og gass avhengigheten vår dsennederne ?brukes på å skapetl å finansiere lovende vekst selskaper i Norge.rskning og utvikling og det om brukes på å skapet.  Vi trenger å se en sammenheng mellom 25 offentlige milliarder som pøses inn i forskning og utvikling og de virkemidlene som brukes på å skape langsiktige verdier av denne innsatsen.

Tuesday, 4 June 2013

Verdi(skapnings)løst forskningsbarometer

Publisert 3. juni på E24

I dag legger kunnskapsminister Kristin Halvorsen frem resultatene fra regjeringens forsknings barometer 2013. Barometeret er ment å gi en status på omfang, kvalitet og resultater av norsk forskning i 2013. Dessverre mangler ett vesentlig aspekt: Forskningens bidrag til økonomisk verdiskapning.

Det offentlige investerer årlig over 20 milliarder kroner i forskning og utvikling. Pengene blir fordelt over en lang rekke institusjoner og sektorer. Mens man i Forskningsbarometeret måler publiseringer, patenter, årsverk og mye annet, hverken måles eller kreves det økonomiske resultater av innsatsen. Det er vanskelig å forstå.

Det er lenge siden regjeringen i festtaler begynte å snakke om at man skulle skape mer ut av norsk forskning. Men skal man skape større verdier av offentlig forskningsinnsats må disse signalene komme fra regjeringen og statsråden gjennom konkrete krav og forventninger.

Før dette skjer kommer ikke mottakerne av forskningsmidlene, som rektorer på universitetene eller direktører ved helseforetakene, til å sette krav til sine forskningsmiljøer om i større grad å fokusere på verdiskapningsresultater.

Før forskningsmiljøene får større krav fra sine ledere om faktisk å arbeide med problemstillinger som er relevante for næringslivet, eller utvikle patenter som det er et kommersielt behov for – og forfølge kommersialiseringen av disse patentene med økonomisk gevinst som resultat, kommer ikke forskerne til å bry seg om hvilke verdier som kunne vært skapt av de offentlige forskningskronene.

Innretningen på Forskningsbarometeret er et eksempel på at regjeringen hverken er opptatt av å sette mål eller måle hvilke økonomiske effekter som skapes i norsk forskning. Ved ikke å vektlegge verdiskapning i Forskningsbarometeret har regjeringen valgt bort en av de viktigste verktøyene man kunne hatt til å utfordre norske forskningsmiljøer til å bidra til å skape økonomiske verdier av offentlige forskningskroner.

Valget av målekriterier i Forskningsbarometeret er derfor en tapt mulighet til å stimulere og påvirke alle miljøer til å tenke gjennom hvordan de gjennom forskningen kan skape verdier for fellesskapet. Med økt fokus på hva man faktisk skal få ut av forskningen i form av økonomiske resultater vil man også få en dreining på hva man faktisk gjør og forsker på.

Krav til verdiskapning (direkte eller indirekte) vil bidra til å fokusere innsats der den gir størst verdi og har størst sannsynlighet for å lykkes. Økte krav vil fokusere forskerne på det som foregår utenfor lab-en i den kommersielle verden og det vil føre til langt mer objektive kriterier for konkurranse mellom prosjektene enn i dag.

Og ja, vi skal drive med samfunnsforskning, og vi skal drive med grunnforskning som tradisjonelt er mindre næringslivs- og verdiskapningsorientert, men det burde være mulig å stimulere og måle begge deler – også den delen som er verdi- og næringsrettet.
En endring av Forskningsbarometerets mål kunne også muligens lede til neste spørsmål; er den økonomiske verdiskapningen av norske offentlige forskningsmidler høyere eller lavere enn andre land – og hva må vi eventuelt gjøre med det ?

Popular Posts