Oslotech AS

Friday, 7 November 2014

Formueskatt er gründer fiendtlig – nyskapningen ofres


Dette innlegget er revidert 7. november etter en samtale med Terje Hansen, NHH som påpekte upresisheter i språkbruk og tilnærming. Jeg mener at mine poeng er like viktige og riktige.


Det pågår en kamp på Stortinget om statsbudsjettet. Spesielt er striden hard om formueskatt som er ett av få virkemidler staten har for å beskatte de virkelig rike.

Mange – og særlig NHO - har påpekt at det aller meste av formueskatten kommer fra beskatning av driftsmidler i bedrifter, altså en skatt på økonomisk aktivitet, (men ikke nødvendigvis lønnsom økonomisk aktivitet). Dette har ikke bidratt til roe gemyttene.  Jeg har tidligere skrevet at en fortsettelse av formuesskatt gjør at nyskapningen ofres på fordelingspolitikkens alter. Dette står jeg ved.

Grundere rammes hardt av formueskatt. Det er spesielt på tre områder at formuesskatten slår inn negativt.

1. Grundere betaler skatt på fiktive verdier som kanskje aldri realiseres

Når det gjøres emisjoner i mindre selskaper går selskapsverdien opp med størrelsen på emisjonen. Den nye bokførte verdien av egenkapitalen legges til grunn for formuesskatt – lenge før gründerne ser noen penger. I mange tilfelle vil selskapet ende opp uten verdier – da har gründerne i mellomtiden betalt en ekstra skatt for en fordel som aldri har materialisert seg.

2. Grundere blir tvunget til å selge aksjer i virksomheten sin for å betale formueskatt.

Om selskapet forblir unotert, men henter mye penger fra investorer for å investere i f.eks. forskning og utvikling, vil selskapsverdien økes med verdien av emisjonene. Den årlige formuesskatten vil ofte overstige kapitalen gründerne har til rådighet. Da må de enten låne for å betale skatt, selge aksjer eller mottat utbytte fra selskapet. Alle alternativeme er svært negative – både for selskapet og gründeren.

Om selskapet blir børsnotert legges de reele selskapsverdiene til grunn for formuesskatten. Da er det mulig at Gründeren kan selge aksjer for å betjene sin formuesskatt, men også dette er negativt for både selskapet og gründeren, om enn ikke ødeleggende.  I mange tilfelle vil gründeren også ha en såkalt "lockup" på aksjene etter børsnotering som betyr at han ikke kan selge aksjene. Her blir også innretningen på formuesskatten helt feil.

3. Kapitaleiere bor heller i utlandet enn i Norge.

Mange norske gründere har flyttet ut av landet. Det er nok å nevne selskaper som Opera, Kelkoo og Meltwater. Det er mange flere.  Utflytting av gründere forringer det norske kapitalmiljøet. Selv om grunnene til å flytte kan være mange er det åpenbart at en norsk sær skatt på formue i hvert fall ikke stimulerer våre viktigste entreprenører

til å bli boende i Norge. Formuesskatten bidrar heller ikke til å tiltrekke oss investorer som av ulike grunner kunne valgt Norge som bostedsland. Vi er rett og slett ikke konkurransedyktige.

Denne logikken har politikere i de aller fleste partier innsett. Som leder i Oslotech har jeg mange samtaler med ledere i de fleste partier, og i private møter anerkjenner de aller fleste partier at dette er et betydelig problem for nyskapningen. Men svært få har politisk mot til å gjøre noe med det fordi en endring også vil gavne Norges 1% rikeste og for noen partier er dette politisk selvmord.

Jeg har også møtt en rekke grundere som alle anerkjenner problemet men som ikke står fram fordi saken er så politisk betent.  Dette sier litt om støynivået i debatten. Ett unntak er intervjuet med Thomas Henzer i Nevion i fjor. (link: http://bit.ly/1AaBeBH)

Særlig Venstre har så langt vært helt enig i argumentasjonen mot formuesskatt.  For hele fem år siden skrev Jonas Stein Eilertsen, 2.stortingskandidat Troms Venstre, at  Spotify aldri kunne vært norsk pga formuesskatten. Man kan spørre seg hva som har endret seg siden da?  (link:  http://bit.ly/1Efh9ZP)

Det er ikke uten grunn at mange av oss er skuffet over Venstre og Kristelig Folkeparti i denne saken. Begge anerkjenner i debattmøter og samtaler, og for Venstre sin del også i partiprogrammet, at formuesskatten er ett betydelig problem for investeringer og nyskapning.

Kampen om det endelige utfallet fortsetter de neste timene i Stortinget. For nyskapningens del håper jeg partiene tør å gjennomføre i praksis hva de sier i valgkampen og som de vet er det riktige grepet for å sikre nyskapning og vekst.



Denne artikkelen ble først publisert på E24 6. november

Tuesday, 28 January 2014

Ernas stormønstring for forskning


Statsminister Erna Solberg viste mandag at hun mener alvor når hun sier at vi må skape mer ut investeringene det norske samfunnet gjør hvert år i forskning og utvikling.

Hun inviterte 26 ledere innen næringsliv, akademia og forskning til å diskutere hvordan dette kan oppnås i praksis. Grundigheten, opplegget og ikke minst ambisjonene for møtet imponerte meg.

Behovet for å sette temaet på dagsorden er åpenbar. Norge investerer årlig 27 milliarder kroner i offentlig finansiert forskning og utvikling. Vi har et av de høyeste kostnadsnivåene i verden. Å skape resultater fra vår felles investering i forskning og utdanning er helt nødvendig får å opprettholde vår levestandard.

Statsministeren stilte med ikke mindre enn fem av sine statsråder (kunnskap, næring, helse, finans,
olje) som etter noen korte innledninger ble utnevnt som gruppeledere for hvert sitt bord som så diskuterte hva som skal til for å bedre samspillet mellom forskning, høyere utdanning og næringsliv.

Selv om de store konklusjonene ikke ble trukket under møtet (til det hadde nok mange litt for ulikt ståsted), kom det noen ganske klare anbefalinger fra mange av «gruppene» som det grunn til å tro at man vil lytte til:

* Mange nevnte behovet for å satse på det man er god på. Fokusere forskningsressursene på områder der man har mulighet til å bli verdensledende. I Norge er det lett å trekke frem olje og gass, havbruk, deler av prosessindustrien, deler av elektronikkindustrien og andre.

* Kvalitet i høyere utdanning og kvalitet i forskningen finansiert over det offentlige ble trukket frem. Uten at man har ambisjoner om å ligge på toppen på verdensbasis innenfor både utdanning og forskning, får men heller ikke verdensledende resultater.

* Behov for økt samarbeid og samhandling mellom akademia og næringsliv ble brakt opp. Hvordan kan man motivere forskere og institusjoner til å jobbe med bedrifter til felles beste? Hvilke mekanismer skal til for å smøre et slikt samarbeid?

* Flere nevnte behovet på å satse på de næringsorienterte programmene i Forskningsrådet. Særlig ble FORNY-programmet trukket frem av flere som et viktig program for kommersialisering av forskning.

* Det ble også registrert med bekymring at Norge investerer mer penger i EU-programmene for forskning enn det norske bedrifter og forskere får tilbake via de samme EU-programmene. Ekstra bekymringsfullt er det at andelen norske miljøer får, synker år for år.

Fra mitt ståsted ville mitt viktigste tilleggsbidrag være å skjelne mellom det eksisterende næringsliv og det nye næringsliv når det gjelder behov for å skape en politikk for verdiskapning fra forskning. Mange politikere og samfunnsaktører går i den fellen å tro at økt verdiskapning fra forskning først og fremst går gjennom eksisterende næringsliv og bedrifter. Det er feil.

Vi trenger en egen politikk for å stimulere til økt verdiskapning fra forskning og inn til et nytt næringsliv og nye bedrifter. De politiske virkemidlene for å oppnå dette er ulike fra virkemidlene for å oppnå økt innovasjon i eksisterende næringsliv. Med representanter fra hovedsakelig tunge norske næringsaktører blir dette budskapet litt borte, men inntrykket var at flere at statsrådene forsto og aksepterte behovet for å adressere begge deler separat.

Det som var mest gledelig med hele seansen, var den samlede entusiasmen og interessen hos fremtredende medlemmer i regjeringen for å finne konkrete løsninger på hvordan man kan lage en politikk som adresserer helt sentrale problemstillinger for hvordan vi skal opprettholde velferdsstaten.

Det virker som man rett og slett har bestemt seg for å prøve å finne en vei. Det skal bli spennende å følge hvordan man faktisk vil følge opp de høye ambisjonene i praktisk politikk.

Først publisert E24, 28. januar, 2014

Monday, 18 November 2013

Kapitaltørke for vekstselskaper



Kapitaltørke for vekst selskaper – på tide å våkne ?

Rekken av datapunkter som konkluderer med en alvorlig mangel på kapital til å finansiere fremtidens vekst selskaper i Norge begynner å bli lang. I forrige uke meldte det statlige investeringsselskapet Investinor seg på med en pressemelding som oppsummerte antall tidligfase investeringer gjort i de ulike nordiske landene i første halvår - http://investinor.no/nyhet/184/hvor-ble-det-av-nyinvesteringene.

7 nyinvesteringer ble ifølge undersøkelsen gjort i norske selskaper i første halvår i 2013, men tallet for Sverige var 75.  Hva er grunnene til denne kapitaltørken i Norge?

For det første har det statlige investeringsselskapet Argentum redefinert seg fra å være et  verktøy for bruk av statlig kapital til å bygge en betydningsfull venture kapital industri  i Norge til å bli en tradisjonell fond i fond aktør som investerer etter rene avkastningsmessige kriterier  i senere fase private equity fond over hele Europa. Ved å i tillegg syndikere med andre større norske kapital aktører har Argentum bidratt til å ytterligere forverre mulighetene  for norske venture fond til å hente investor penger i Norge.  Dette har bidratt til at norsk venture bransje ligger med brukket rygg ute av stand til å finansiere lovende vekst selskaper i Norge.

For det andre belønner det norske skattesystemet investeringer i eiendom.  For norske privat investorer betyr det at man investerer mindre i unge vekst selskaper enn det man normalt ville gjort.

For det tredje er Staten, som norsk samfunns største kapitaleier, knapt nok eksponert mot investeringer i vekst selskaper. Både Folketrygdfondet og Norges Pensjonsfond, utland er avskåret fra å investere i unge vekst selskaper i Norge. Innovasjon Norge gir kun tilskudd og lån og investerer heller ikke egenkapital i selskaper i vekst. Unntaket er  Investinor men også her går det meste av investeringene  til senere fase selskaper.

Til slutt klarer den forrige regjeringen å foreslå en ganske gjerrig såkornordning med i første omgang to – 2-  fond med minimale insentiver til private og institusjonelle investorer for å være med på å finansiere en ny runde. I tillegg ser ett av disse fondene ut til å bli forbeholdt olje og gass selskaper – en bransje som flyter over av penger og som allerede utarmer tilgang på kapital og talent over hele landet.

Er det rart det er kapital tørke for vekst selskaper ?

Sverige innfører i disse dager en insentivordning for investorer der hver privatinvestor får fradrag for inntil 50% av 1.3 millioner kroner i årlige egenkapital investeringer i vekst selskaper. http://bit.ly/1dJZy1B. Slike type insentiver har en rekke aktører, deriblant Oslotech og Norsk Venturekapital Forening tatt til orde for lenge i Norge uten å få gjennomslag.

Videre allokerer den svenske staten hundrevis av millioner av kroner årlig gjennom Almi i egenkapital til svenske vekst selskaper. Pengene blir kanalisert gjennom halvstatlige aktører som jobber tett med selskapene på lokalt plan.

Begge disse ordningene er notifisert og gjennomført med EU sin velsignelse – norske politikere sin primære unnskyldning for at det ikke er mulig å gjøre noe med situasjonen i Norge.

Det er nok kapital i Norge. Vi trenger insentiver for å flytte mer privat kapital fra sikre og skatteoptimerte plasseringer til vekst selskaper og entreprenører. Vi trenger større innslag fra Staten til å bidra til at vi bygger et nytt næringsliv som erstatter olje og gass avhengigheten vår dsennederne ?brukes på å skapetl å finansiere lovende vekst selskaper i Norge.rskning og utvikling og det om brukes på å skapet.  Vi trenger å se en sammenheng mellom 25 offentlige milliarder som pøses inn i forskning og utvikling og de virkemidlene som brukes på å skape langsiktige verdier av denne innsatsen.

Tuesday, 4 June 2013

Verdi(skapnings)løst forskningsbarometer

Publisert 3. juni på E24

I dag legger kunnskapsminister Kristin Halvorsen frem resultatene fra regjeringens forsknings barometer 2013. Barometeret er ment å gi en status på omfang, kvalitet og resultater av norsk forskning i 2013. Dessverre mangler ett vesentlig aspekt: Forskningens bidrag til økonomisk verdiskapning.

Det offentlige investerer årlig over 20 milliarder kroner i forskning og utvikling. Pengene blir fordelt over en lang rekke institusjoner og sektorer. Mens man i Forskningsbarometeret måler publiseringer, patenter, årsverk og mye annet, hverken måles eller kreves det økonomiske resultater av innsatsen. Det er vanskelig å forstå.

Det er lenge siden regjeringen i festtaler begynte å snakke om at man skulle skape mer ut av norsk forskning. Men skal man skape større verdier av offentlig forskningsinnsats må disse signalene komme fra regjeringen og statsråden gjennom konkrete krav og forventninger.

Før dette skjer kommer ikke mottakerne av forskningsmidlene, som rektorer på universitetene eller direktører ved helseforetakene, til å sette krav til sine forskningsmiljøer om i større grad å fokusere på verdiskapningsresultater.

Før forskningsmiljøene får større krav fra sine ledere om faktisk å arbeide med problemstillinger som er relevante for næringslivet, eller utvikle patenter som det er et kommersielt behov for – og forfølge kommersialiseringen av disse patentene med økonomisk gevinst som resultat, kommer ikke forskerne til å bry seg om hvilke verdier som kunne vært skapt av de offentlige forskningskronene.

Innretningen på Forskningsbarometeret er et eksempel på at regjeringen hverken er opptatt av å sette mål eller måle hvilke økonomiske effekter som skapes i norsk forskning. Ved ikke å vektlegge verdiskapning i Forskningsbarometeret har regjeringen valgt bort en av de viktigste verktøyene man kunne hatt til å utfordre norske forskningsmiljøer til å bidra til å skape økonomiske verdier av offentlige forskningskroner.

Valget av målekriterier i Forskningsbarometeret er derfor en tapt mulighet til å stimulere og påvirke alle miljøer til å tenke gjennom hvordan de gjennom forskningen kan skape verdier for fellesskapet. Med økt fokus på hva man faktisk skal få ut av forskningen i form av økonomiske resultater vil man også få en dreining på hva man faktisk gjør og forsker på.

Krav til verdiskapning (direkte eller indirekte) vil bidra til å fokusere innsats der den gir størst verdi og har størst sannsynlighet for å lykkes. Økte krav vil fokusere forskerne på det som foregår utenfor lab-en i den kommersielle verden og det vil føre til langt mer objektive kriterier for konkurranse mellom prosjektene enn i dag.

Og ja, vi skal drive med samfunnsforskning, og vi skal drive med grunnforskning som tradisjonelt er mindre næringslivs- og verdiskapningsorientert, men det burde være mulig å stimulere og måle begge deler – også den delen som er verdi- og næringsrettet.
En endring av Forskningsbarometerets mål kunne også muligens lede til neste spørsmål; er den økonomiske verdiskapningen av norske offentlige forskningsmidler høyere eller lavere enn andre land – og hva må vi eventuelt gjøre med det ?

Wednesday, 6 March 2013

Statoil og såkornfond


(Opprinnelig publisert i E24 2.mars, revidert 6.mars 2013)

Kampen om de nye statlige såkornfondene er i full gang.  De nye fondene er tenkt å være operative fra nytt år 2014 og det mange som kunne tenke seg litt statlig hjelp med å øke investeringstakten i nystartede bedrifter.  Det er kun to fond som utlyses denne gang – så konkurransen om mandatene er hard.

Som jeg har skrevet tidligere vil utfordringen til de nye såkornfondene være å få på plass privat kapital som matcher den statlige innsatsen. NHD har satt som krav at privat kapital innsats må utgjøre halvparten av den samlede kapitalen i hvert fond, med en maks grense på 500 millioner totalt i hvert fond.

Fondsmiljøer som ønsker å få tilslaget på forvaltningen er derfor i disse dager på desperat leting etter kapital miljøer som kan stille med privat kapital i de potensielle fondene. Uten privat kapital – heller ingen statlige såkornfond.  Ryktene forteller at flere kapitalmiljøer, kanskje særlig de større institusjonelle miljøene, seriøst vurderer å være med. Kanskje med en samfunnsansvars tankegang, det er jo tross alt staten som co investor vi snakker om.

I dette bildet dukker altså Statoil opp.  I følge sterke rykter har Statoil kontakt med flere kapitalmiljøer for å tromme sammen ett såkorn fond  for investering i eksklusivt i olje og energi rettede oppstartsselskaper. Man er også kommet meget langt med ett forvaltermiljø om å søke om forvaltningen av et såkornfond utelukkende fokusert på denne sektoren.

Det er flere ting som skurrer ved dette:

For det første så er Statoil Norges desidert største selskap med et årlig overskudd på nesten 80 milliarder kroner.  Selskapet burde ikke være avhengig av  statlig risiko avlastning for å investere i oppstartsselskaper - spesielt innen sin egen sektor

For det andre så vil ethvert kapitalmiljø  med respekt for seg selv kaste seg etter muligheten til å co investere i et venture oppstarts fond sammen med et av verdens største oljeselskaper  - UTEN en statlig avlastningsmekanisme.  Å insistere på å være en del av såkorn ordningen virker derfor helt unødvendig hvis Statoil sitt mål er å få på plass ett fond sammen med andre investorer.

For det tredje så bidrar Statoil med sine handlinger å tappe andre sektorer for kapital til å bygge opp andre industrier ved siden av olje og gass sektoren . Industrier vi trenger når olje og gass æraen i Norge er over og vi alle trenger å leve av noe annet. Gjennom å investere i ett rent energifond som en del av den statlige såkornordningen tapper Statoil andre miljøer for eksempel innen IT eller Life Science for sårt tiltrengt oppstarts kapital som kunne komme via de nye såkornfondene.

Dersom Statoil ikke forstår dette og velger en bredere investeringsstrategi som inkluderer andre sektorer, burde NHD og Innovasjon Norge som forvalter ordningen på vegne av NHD fokusere innsatsen på å skaffe investorer til andre sektorer enn olje og gass der kapitaltilgangen bør være mer enn stor nok som den er.

Thursday, 24 January 2013

De neste såkornfondene må tjene penger


Kronikk i Oslo Business Memo, 23.01.2013
Regjeringen vedtok i høst å bevilge penger til to nye såkornfond, etter mye press fra både oppstartsmiljøer og investorer. Flere fond skal etableres de neste årene. Forutsetningen for fondene, som hver skal være på 500 millioner kroner,  er at halvparten av beløpet kommer fra private. Investorene får en risiko“rabatt” på 15 prosent,  tilsvarende 37,5 millioner kroner., mens staten er med på oppsiden i fondene.

Det er usikkert om private investorer vil la seg lokke med i en ny statlig såkornrunde – den tredje i løpet av 15 år. Investorene i første såkornrunde tapte så å si alle pengene sine. For den andre runden er det fremdeles tidlig å si hvor dårlig det til slutt blir, men avkastning blir det neppe. Nå står den tredje runden for tur..

Overalt i den vestlige verden ligger venturebransjen med brukket rygg. Avkastningshistorikken har vært elendig for bransjen som helhet, og det er svært få aktive fond tilbake. Dette gjelder spesielt for aktører som har investert i selskaper som befinner seg i en tidlig fase. I hele Norden er det rundt 10 aktive venturefond igjen av en bransje som for 10 år siden besto av flere enn hundre aktører.

I disse dager sitter norske forvaltningsmiljøer og vurderer om og eventuelt hvordan man skal etablere et levedyktig investorsyndikat som kan kvalifisere til såkornpenger fra staten.Faren er at de fleste tenker mer penger – mer av det samme. Vi tror disse miljøene bør benytte muligheten til å tenke nytt og annerledes rundt  fokus og strategi for et nytt fond. Dagens såkornmodell fungerer ikke og gir ikke avkastning.Derfor bør det tenkes annerledes for å øke sjansene for å lykkes

Hovedutfordringen består i å lage en modell som det er mulig å tro på og som er attraktiv både for de beste gründerne, kompetente syndikeringspartnere og de smarte investorene. Ingrediensene er kjente, men oppskriften kan være en annen.

  Mennesker        Hvor er suksessfulle gründerne i dagens norske forvaltningsmiljøer? Hvor er de som har skapt suksesser som Tandberg, Chipcon, Opera, Trolltech, Nimsoft og Kelkoo ? Amerikanske venturefond er fulle av deres like i USA, i Norge er de fraværende.

  Struktur/Risiko  Strukturen og arbeidsmetodene i fondene bør endres slik at risikoen reduseres og suksessraten økes. De beste aktørene i USA arbeider annerledes enn tradisjonelle venturefond. De integrerer seg med angelinvestorer, jobber tett med inkubatorer, har egne ”pollen kapital ”-ordninger etc. Hva tenker søkerne til de nye såkornfondene?

  Aktivt eierskap:  Alle venturefond skryter av å være aktive – men hvor aktiv har man vært og hvor aktiv kommer man til å være? Hva skal man bidra med og hvordan skal man jobbe? Adhoc i og utenfor styrerommet eller en Andreesen Horowitz (amerikansk tildligfaseaktør)-tilnærming hvor man virkelig bidrar tungt i driften på alt fra rekruttering til finansiering. Dette drives også av hva slags kompetanse og erfaring man har..

  Strategi               Bør investeringsstrategien være fleksibel? Er selv IKT for smalt i Norge som et lite land? Kan man ved konjunkturfall tenke oppkjøp av "startups" som ligger nede for telling. Bør man i større grad tråle student- og forskningsmiljøene / TTOene (Technology Transfer Office)  etter mulige gullkorn? Bør prosjekter løftes internasjonalt enda tidligere? Og hvordan?

  Løfteevne;          Hvordan, når og med hvem syndikeres investeringene? Flere argumenterer med at større fond gir mulighet for å følge investeringene helt til exit. Men når ble det et mål å være alene som investor? Å tvinge seg selv til å hente penger fra 3.-part er en realitetssjekk på selskapet og på strategien. Finnes det nye og mer spennende syndikeringsmuligheter enn de som ligger opp i dagen?

Vi trenger gode fondsmiljøer i Norge, og gode fondsmiljøer tjener penger. Vi trenger såkornfond som er suksessfulle og som gir avkastning tilbake til investorene. Nye såkornfond må etableres på en strategi som både gir fornyet tillit blant investorene ogbidrar til å skape langsiktige verdier for samfunnet. 
 Medforfatter: Alexander Woxen, daglig leder, Startuplab

Friday, 7 December 2012

Legg ned Argentum

Artikkelbilde
BØR AVVIKLES: Statlige Argentum holder til i disse lokalene på Bryggen i Bergen.

Først publisert på E24, 7. desember, 2012

Det statlige investeringsselskapet Argentum bør enten nedlegges eller få sitt mandat radikalt endret slik at man kommer tilbake til formålet med selskapet da det ble opprettet i 2001. Et slikt nytt mandat bør inkludere ansvaret for å få tilført venturekapital-miljøene i Norge mer kapital samt å forvalte statens engasjement i de nye såkornfondene.

Det må være lov å spørre: Hva skjedde med Argentum ? Selskapet som ble etablert etter en lang og hard politisk debatt om hvilke virkemidler den norske stat kunne igangsette for å skape et innovativt og nyskapende næringsliv i Norge. I dag investerer Argentum over hele Norden, og i senere fase i «buy out-fond» som vel neppe faller under overskriften nyskaping.

Litt historie: Argentum Fondsinvesteringer AS ble opprettet ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 38 (2000-2001) Om organisering av investeringsselskap. Investeringsselskapet var ment å «være et slagkraftig verktøy for framtidig verdiskaping og tilførsel av kapital i hele landet» – altså Norge.

Ved etableringen av Argentum var det lagt vekt på at man skulle kunne etablere fond innen enkeltområder delvis finansiert av Argentum og delvis av private. I de første fondene Argentum investerte i hadde Argentum en eierandel på 40-50 prosent av fondene. Flere av disse var relativt unge fond.

I begynnelsen fylte også Argentum en viktig rolle med å finansiere opp unge venture-miljøer og til en viss grad også borge for miljøenes kvalitet overfor andre, eksterne investormiljøer.

Problemet med måten Argentum har utviklet seg over de siste 10 årene er at selskapet har blitt en superkommersiell aktør helt blottet for de ambisjonene Stortinget hadde med opprettelsen av selskapet. Det er vanskelig å se at Argentum har noen rolle i det næringspolitiske bildet, eller at selskapet utøver en rolle som kan sees på som addisjonell til andre, kommersielle investorer. Staten kunne like gjerne bruk 10 milliarder på et forvaltningsmandat hos en privat fond i fond aktør som å holde Argentum i live som ett offentlig eiet selskap.

Argentum ser det ikke på det som sin oppgave å være med på å utvikle venturekapital-markedet i Norge. Tvert om har de i flere sammenhenger uttalt at de kun investerer i etablerte fond med god avkastningshistorikk – altså helt lik tenkning som alle andre investorer. For å gjøre situasjonen enda verre for eventuelt nye fond, har den gode forhistorien der Argentum var med på å åpne andre private pengesekker nå et omvendt fortegn fordi disse investorene nå kun investerer der Argentum går inn, og dermed heller ikke i nye venturefond eller forvaltningsmiljøer som måtte oppstå.

Argentum som selskap har derfor spilt seg selv utover sidelinjen. Selskapet er blitt en gatekeeper der man ikke trenger en. De er ikke lenger et virkemiddel som det var forutsatt de skulle være i 2001/2002, og de er irrelevante som aktør for å sikre kapital til en fornyelse av venture kapital-industri som vi trenger og overflødige til å finansiere den vi allerede har.

Næringsdepartementet bør enten nedlegge Argentum eller gi selskapet et annet mandat. Som for eksempel å forvalte statens eierinteresser i de nye såkornfondene eller i en vesentlig grad sørge for bedre funding av flere venture-selskaper i Norge Hvilket bedre miljø å legge forvaltningen såkorn pengene til enn til en fond i fond aktør som allerede arbeider med de største senerefase-investorene ? At ledelsen i Argentum dermed får en liten utfordring i få full uttelling på bonusen sin kan kanskje spore dem til å arbeide enda hardere med å få en allerede utfordret såkornmodell til å fungere. Så kan vi kanskje komme litt tilbake til hensikten med Argentum fra etableringen.

Popular Posts