Verdi(skapnings)løst forskningsbarometer

Publisert 3. juni på E24

I dag legger kunnskapsminister Kristin Halvorsen frem resultatene fra regjeringens forsknings barometer 2013. Barometeret er ment å gi en status på omfang, kvalitet og resultater av norsk forskning i 2013. Dessverre mangler ett vesentlig aspekt: Forskningens bidrag til økonomisk verdiskapning.

Det offentlige investerer årlig over 20 milliarder kroner i forskning og utvikling. Pengene blir fordelt over en lang rekke institusjoner og sektorer. Mens man i Forskningsbarometeret måler publiseringer, patenter, årsverk og mye annet, hverken måles eller kreves det økonomiske resultater av innsatsen. Det er vanskelig å forstå.

Det er lenge siden regjeringen i festtaler begynte å snakke om at man skulle skape mer ut av norsk forskning. Men skal man skape større verdier av offentlig forskningsinnsats må disse signalene komme fra regjeringen og statsråden gjennom konkrete krav og forventninger.

Før dette skjer kommer ikke mottakerne av forskningsmidlene, som rektorer på universitetene eller direktører ved helseforetakene, til å sette krav til sine forskningsmiljøer om i større grad å fokusere på verdiskapningsresultater.

Før forskningsmiljøene får større krav fra sine ledere om faktisk å arbeide med problemstillinger som er relevante for næringslivet, eller utvikle patenter som det er et kommersielt behov for – og forfølge kommersialiseringen av disse patentene med økonomisk gevinst som resultat, kommer ikke forskerne til å bry seg om hvilke verdier som kunne vært skapt av de offentlige forskningskronene.

Innretningen på Forskningsbarometeret er et eksempel på at regjeringen hverken er opptatt av å sette mål eller måle hvilke økonomiske effekter som skapes i norsk forskning. Ved ikke å vektlegge verdiskapning i Forskningsbarometeret har regjeringen valgt bort en av de viktigste verktøyene man kunne hatt til å utfordre norske forskningsmiljøer til å bidra til å skape økonomiske verdier av offentlige forskningskroner.

Valget av målekriterier i Forskningsbarometeret er derfor en tapt mulighet til å stimulere og påvirke alle miljøer til å tenke gjennom hvordan de gjennom forskningen kan skape verdier for fellesskapet. Med økt fokus på hva man faktisk skal få ut av forskningen i form av økonomiske resultater vil man også få en dreining på hva man faktisk gjør og forsker på.

Krav til verdiskapning (direkte eller indirekte) vil bidra til å fokusere innsats der den gir størst verdi og har størst sannsynlighet for å lykkes. Økte krav vil fokusere forskerne på det som foregår utenfor lab-en i den kommersielle verden og det vil føre til langt mer objektive kriterier for konkurranse mellom prosjektene enn i dag.

Og ja, vi skal drive med samfunnsforskning, og vi skal drive med grunnforskning som tradisjonelt er mindre næringslivs- og verdiskapningsorientert, men det burde være mulig å stimulere og måle begge deler – også den delen som er verdi- og næringsrettet.
En endring av Forskningsbarometerets mål kunne også muligens lede til neste spørsmål; er den økonomiske verdiskapningen av norske offentlige forskningsmidler høyere eller lavere enn andre land – og hva må vi eventuelt gjøre med det ?

Statoil og såkornfond

(Opprinnelig publisert i E24 2.mars, revidert 6.mars 2013)

Kampen om de nye statlige såkornfondene er i full gang.  De nye fondene er tenkt å være operative fra nytt år 2014 og det mange som kunne tenke seg litt statlig hjelp med å øke investeringstakten i nystartede bedrifter.  Det er kun to fond som utlyses denne gang – så konkurransen om mandatene er hard.

Som jeg har skrevet tidligere vil utfordringen til de nye såkornfondene være å få på plass privat kapital som matcher den statlige innsatsen. NHD har satt som krav at privat kapital innsats må utgjøre halvparten av den samlede kapitalen i hvert fond, med en maks grense på 500 millioner totalt i hvert fond.

Fondsmiljøer som ønsker å få tilslaget på forvaltningen er derfor i disse dager på desperat leting etter kapital miljøer som kan stille med privat kapital i de potensielle fondene. Uten privat kapital – heller ingen statlige såkornfond.  Ryktene forteller at flere kapitalmiljøer, kanskje særlig de større institusjonelle miljøene, seriøst vurderer å være med. Kanskje med en samfunnsansvars tankegang, det er jo tross alt staten som co investor vi snakker om.

I dette bildet dukker altså Statoil opp.  I følge sterke rykter har Statoil kontakt med flere kapitalmiljøer for å tromme sammen ett såkorn fond  for investering i eksklusivt i olje og energi rettede oppstartsselskaper. Man er også kommet meget langt med ett forvaltermiljø om å søke om forvaltningen av et såkornfond utelukkende fokusert på denne sektoren.

Det er flere ting som skurrer ved dette:

For det første så er Statoil Norges desidert største selskap med et årlig overskudd på nesten 80 milliarder kroner.  Selskapet burde ikke være avhengig av  statlig risiko avlastning for å investere i oppstartsselskaper - spesielt innen sin egen sektor

For det andre så vil ethvert kapitalmiljø  med respekt for seg selv kaste seg etter muligheten til å co investere i et venture oppstarts fond sammen med et av verdens største oljeselskaper  - UTEN en statlig avlastningsmekanisme.  Å insistere på å være en del av såkorn ordningen virker derfor helt unødvendig hvis Statoil sitt mål er å få på plass ett fond sammen med andre investorer.

For det tredje så bidrar Statoil med sine handlinger å tappe andre sektorer for kapital til å bygge opp andre industrier ved siden av olje og gass sektoren . Industrier vi trenger når olje og gass æraen i Norge er over og vi alle trenger å leve av noe annet. Gjennom å investere i ett rent energifond som en del av den statlige såkornordningen tapper Statoil andre miljøer for eksempel innen IT eller Life Science for sårt tiltrengt oppstarts kapital som kunne komme via de nye såkornfondene.

Dersom Statoil ikke forstår dette og velger en bredere investeringsstrategi som inkluderer andre sektorer, burde NHD og Innovasjon Norge som forvalter ordningen på vegne av NHD fokusere innsatsen på å skaffe investorer til andre sektorer enn olje og gass der kapitaltilgangen bør være mer enn stor nok som den er.

De neste såkornfondene må tjene penger

Kronikk i Oslo Business Memo, 23.01.2013

Regjeringen vedtok i høst å bevilge penger til to nye såkornfond, etter mye press fra både oppstartsmiljøer og investorer. Flere fond skal etableres de neste årene. Forutsetningen for fondene, som hver skal være på 500 millioner kroner,  er at halvparten av beløpet kommer fra private. Investorene får en risiko“rabatt” på 15 prosent,  tilsvarende 37,5 millioner kroner., mens staten er med på oppsiden i fondene.

Det er usikkert om private investorer vil la seg lokke med i en ny statlig såkornrunde – den tredje i løpet av 15 år. Investorene i første såkornrunde tapte så å si alle pengene sine. For den andre runden er det fremdeles tidlig å si hvor dårlig det til slutt blir, men avkastning blir det neppe. Nå står den tredje runden for tur..

Overalt i den vestlige verden ligger venturebransjen med brukket rygg. Avkastningshistorikken har vært elendig for bransjen som helhet, og det er svært få aktive fond tilbake. Dette gjelder spesielt for aktører som har investert i selskaper som befinner seg i en tidlig fase. I hele Norden er det rundt 10 aktive venturefond igjen av en bransje som for 10 år siden besto av flere enn hundre aktører.

I disse dager sitter norske forvaltningsmiljøer og vurderer om og eventuelt hvordan man skal etablere et levedyktig investorsyndikat som kan kvalifisere til såkornpenger fra staten.Faren er at de fleste tenker mer penger – mer av det samme. Vi tror disse miljøene bør benytte muligheten til å tenke nytt og annerledes rundt  fokus og strategi for et nytt fond. Dagens såkornmodell fungerer ikke og gir ikke avkastning.Derfor bør det tenkes annerledes for å øke sjansene for å lykkes

Hovedutfordringen består i å lage en modell som det er mulig å tro på og som er attraktiv både for de beste gründerne, kompetente syndikeringspartnere og de smarte investorene. Ingrediensene er kjente, men oppskriften kan være en annen.

◦  Mennesker        Hvor er suksessfulle gründerne i dagens norske forvaltningsmiljøer? Hvor er de som har skapt suksesser som Tandberg, Chipcon, Opera, Trolltech, Nimsoft og Kelkoo ? Amerikanske venturefond er fulle av deres like i USA, i Norge er de fraværende.

◦  Struktur/Risiko  Strukturen og arbeidsmetodene i fondene bør endres slik at risikoen reduseres og suksessraten økes. De beste aktørene i USA arbeider annerledes enn tradisjonelle venturefond. De integrerer seg med angelinvestorer, jobber tett med inkubatorer, har egne ”pollen kapital ”-ordninger etc. Hva tenker søkerne til de nye såkornfondene?

◦  Aktivt eierskap:  Alle venturefond skryter av å være aktive – men hvor aktiv har man vært og hvor aktiv kommer man til å være? Hva skal man bidra med og hvordan skal man jobbe? Adhoc i og utenfor styrerommet eller en Andreesen Horowitz (amerikansk tildligfaseaktør)-tilnærming hvor man virkelig bidrar tungt i driften på alt fra rekruttering til finansiering. Dette drives også av hva slags kompetanse og erfaring man har..

◦  Strategi               Bør investeringsstrategien være fleksibel? Er selv IKT for smalt i Norge som et lite land? Kan man ved konjunkturfall tenke oppkjøp av "startups" som ligger nede for telling. Bør man i større grad tråle student- og forskningsmiljøene / TTOene (Technology Transfer Office)  etter mulige gullkorn? Bør prosjekter løftes internasjonalt enda tidligere? Og hvordan?

◦  Løfteevne;          Hvordan, når og med hvem syndikeres investeringene? Flere argumenterer med at større fond gir mulighet for å følge investeringene helt til exit. Men når ble det et mål å være alene som investor? Å tvinge seg selv til å hente penger fra 3.-part er en realitetssjekk på selskapet og på strategien. Finnes det nye og mer spennende syndikeringsmuligheter enn de som ligger opp i dagen?

Vi trenger gode fondsmiljøer i Norge, og gode fondsmiljøer tjener penger. Vi trenger såkornfond som er suksessfulle og som gir avkastning tilbake til investorene. Nye såkornfond må etableres på en strategi som både gir fornyet tillit blant investorene ogbidrar til å skape langsiktige verdier for samfunnet. 

 Medforfatter: Alexander Woxen, daglig leder, Startuplab

Legg ned Argentum

BØR AVVIKLES: Statlige Argentum holder til i disse lokalene på Bryggen i Bergen.

Hallgeir Vågenes, VG

Først publisert på E24, 7. desember, 2012

Det statlige investeringsselskapet Argentum bør enten nedlegges eller få sitt mandat radikalt endret slik at man kommer tilbake til formålet med selskapet da det ble opprettet i 2001. Et slikt nytt mandat bør inkludere ansvaret for å få tilført venturekapital-miljøene i Norge mer kapital samt å forvalte statens engasjement i de nye såkornfondene.

Det må være lov å spørre: Hva skjedde med Argentum ? Selskapet som ble etablert etter en lang og hard politisk debatt om hvilke virkemidler den norske stat kunne igangsette for å skape et innovativt og nyskapende næringsliv i Norge. I dag investerer Argentum over hele Norden, og i senere fase i «buy out-fond» som vel neppe faller under overskriften nyskaping.

Litt historie: Argentum Fondsinvesteringer AS ble opprettet ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 38 (2000-2001) Om organisering av investeringsselskap. Investeringsselskapet var ment å «være et slagkraftig verktøy for framtidig verdiskaping og tilførsel av kapital i hele landet» – altså Norge.

Ved etableringen av Argentum var det lagt vekt på at man skulle kunne etablere fond innen enkeltområder delvis finansiert av Argentum og delvis av private. I de første fondene Argentum investerte i hadde Argentum en eierandel på 40-50 prosent av fondene. Flere av disse var relativt unge fond.

I begynnelsen fylte også Argentum en viktig rolle med å finansiere opp unge venture-miljøer og til en viss grad også borge for miljøenes kvalitet overfor andre, eksterne investormiljøer.

Problemet med måten Argentum har utviklet seg over de siste 10 årene er at selskapet har blitt en superkommersiell aktør helt blottet for de ambisjonene Stortinget hadde med opprettelsen av selskapet. Det er vanskelig å se at Argentum har noen rolle i det næringspolitiske bildet, eller at selskapet utøver en rolle som kan sees på som addisjonell til andre, kommersielle investorer. Staten kunne like gjerne bruk 10 milliarder på et forvaltningsmandat hos en privat fond i fond aktør som å holde Argentum i live som ett offentlig eiet selskap.

Argentum ser det ikke på det som sin oppgave å være med på å utvikle venturekapital-markedet i Norge. Tvert om har de i flere sammenhenger uttalt at de kun investerer i etablerte fond med god avkastningshistorikk – altså helt lik tenkning som alle andre investorer. For å gjøre situasjonen enda verre for eventuelt nye fond, har den gode forhistorien der Argentum var med på å åpne andre private pengesekker nå et omvendt fortegn fordi disse investorene nå kun investerer der Argentum går inn, og dermed heller ikke i nye venturefond eller forvaltningsmiljøer som måtte oppstå.

Argentum som selskap har derfor spilt seg selv utover sidelinjen. Selskapet er blitt en gatekeeper der man ikke trenger en. De er ikke lenger et virkemiddel som det var forutsatt de skulle være i 2001/2002, og de er irrelevante som aktør for å sikre kapital til en fornyelse av venture kapital-industri som vi trenger og overflødige til å finansiere den vi allerede har.

Næringsdepartementet bør enten nedlegge Argentum eller gi selskapet et annet mandat. Som for eksempel å forvalte statens eierinteresser i de nye såkornfondene eller i en vesentlig grad sørge for bedre funding av flere venture-selskaper i Norge Hvilket bedre miljø å legge forvaltningen såkorn pengene til enn til en fond i fond aktør som allerede arbeider med de største senerefase-investorene ? At ledelsen i Argentum dermed får en liten utfordring i få full uttelling på bonusen sin kan kanskje spore dem til å arbeide enda hardere med å få en allerede utfordret såkornmodell til å fungere. Så kan vi kanskje komme litt tilbake til hensikten med Argentum fra etableringen.

Bruk av studenter til kommersialisering av forskning

Først publisert på E24 28. november 2012

Hvordan kan vi få mer verdiskapning ut av offentlig finansierte forskning?

Ett problem er forskerne eller de vitenskapelige ansatte bak de mest interessante forskningsresultatene ikke nødvendigvis er skikket – eller har lyst - til å bidra til at produkter og tjenester skapes ut av forskningsresultatene.

I 2003 ble det gjennomført en reform ved at ansatte ved sykehus, universiteter og høyskoler mottok en del av den økonomiske oppsiden av patenter og oppfinnelser de selv stod for ( Lov om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere). Lovendringen førte til etablering av de såkalte Technology Transfer Offices – TTO-ene –på lærestedene og helseforetakene.

Meningen med reformen var å stimulere til mer verdiskaping ut av offentlige forskningskroner. Problemet er at dette så langt ikke ser ut til å virke. Det er fremdeles fint lite verdiskapning som kommer ut av landets universiteter og høyskoler, og i forhold til forskingsinnsatsen som legges inn stilles det legitime spørsmål om denne innsatsen faktisk er samfunnsøkonomisk lønnsom?

Kommersialisering av forskningsresultater er dyrt og usikkert. Det koster å ta en forsker ut av sin nåværende jobb, og det tar tid å finne ut om det er et marked der ute. Uten et gründerteam på plass vil investorene sky prosjektet. Resepten for hva som skal til for å skape mer kommersiell virksomhet ut av forskningsresultatene har derfor mange ingredienser, og jeg skal her kun befatte meg med ett område hvor det ligger mye potenisialet, studentene.

Hvis man ser på verdiskapningen fra største amerikanske lærestedene, er en vesentlig del av denne skapt av studentene – og ikke nødvendigvis på IPR-en (Intellectual Property Rights) skapt ved universitetene. Poenget er at avgangsstudenter som starter for seg selv har langt lavere barrierer (og faste kostnader!) enn om du tok en forsker fra universitetet og gjorde det samme. Mange av studentene har også arbeidet i de samme forskningsmiljøene og deres oppstartsselskaper bygger ofte på denne forskningen.

Kan vi skape noe tilsvarende i Norge? Kan vi på en enkel måte motivere studenter til å ta tak i forskningen ved våre læresteder og skape bedrifter og nye næringer? Kan TTO-ene og inkubatorene ved landets universiteter ta studentene mer på alvor og bygge selskapene rundt deres entreprenørskap og «drive» (og lave kostnader..). Hvordan kan vi få studenter til å takke nei til jobb i Statoil og Accenture og heller bli gründere?

Det bør være mulig ved hjelp av stipendordninger å tilby interesserte studenter som matches med forskere muligheten av å kommersialisere forskningsresultater. Et slik program er den tyske EXIST-ordningen, der student team på inntil tre personer hver får 2.000 euro i måneden pluss ett kontor for å arbeide med kommersialisering av en ide eller produkt. 300 studentteam over hele Tyskland er i dag i virksomhet, og det er stor konkurranse universitetene imellom for å få deres prosjekt valgt til EXIST støtte. Noe å vurdere for det norske virkemiddelapparatet?

Nettrevolusjonen innen utdanning

Først publisert på E23 4. november 2012


I de siste par årene har det skjedd en rivende utvikling av løsninger og tilbud innen utdanning på internett. Vi er i et taktskifte minst like dramatisk som det vi har sett innen musikk- og nyhetsformidlingsbransjen.

Konsekvensene av dette er at flere personer får tilgang på utdanning rimeligere og mer effektivt enn tidligere. Utviklingen tvinger også utdanningsinstitusjoner til å spørre seg om dagens undervisningsmetoder er egnet i fremtidens samfunn.

Én årsak til fremveksten av de nye løsningene er økningen og tilgangen på båndbredde kombinert med reduserte kostnader over store deler av verden. Økt båndbredde muliggjør at video er bredt tilgjengelig. Med video kan man følge forelesninger uavhengig av tid og sted, få forklart konsepter og problemstillinger på en pedagogisk måte frigjort fra lærebøker og manualer.

Mange universiteter har tatt følgen av dette og legger ut sine kurs og forelesninger på Internett som «open Courseware». Her gis det tilgang til den skriftlige delen av kurset, du kan laste ned oppgaver og svar, samt ofte se hver enkelt forelesning på video, for eksempel se MIT sine nettsider eller BBC news.

Apple har via Itunes lansert ITunes University med tilgang til akademiske forelesninger og podcasts. Med Skype kan elever og studenter enkelt streame eller ta opp forelesninger til senere bruk. På det mer populærvitenskaplige planet har TED Talks forelesningsserier med verdens ledende eksperter. For de som enda ikke har vært inne på Khan Academy og sett på hva én person kan gjøre for å spre kunnskap og innsikt verden over, gratis, gjør det i dag. Bruksområdene og distribusjonen av kunnskap er uendelig.

I takt med bruken av internett i klasserommet har det vokst frem en industri av tilbydere av software og utdanningsportaler til utdanningssektoren. I Norge har vi to fremgangsrike selskaper i Fronter og ItsLearning. Internasjonalt er det amerikanske selskapet Blackboard i ferd med å ta steget ut av USA og inn på europeiske læresteder.

Med lanseringen av Dragonbox, har det norske utviklingsselskapet WeWantToKnow dreid skruen enda noen hakk. Med Dragonbox kan selv syvåringer lære seg å løse avanserte likninger på noen få timer. Det interessante med Dragonbox er at man tar steget fra å tilgjengeliggjøre eksisterende kunnskap til å pakke kunnskap og læring inn i en helt ny innpakning.

Dette blir utfordringen til de tradisjonelle utdanningsstedene i fremtiden – hvordan holde tritt med aktører som tilnærmer seg læring og kunnskap på en utradisjonell og innovativ måte ? Blir utdanningsinstitusjonenes rolle redusert og for alltid forandret, og hvilke krav vil morgendagens brukere stille til sitt utdanningstilbud ?

Stortingsmelding om Innovasjon Norge og SIVA - Terningkast 4 for Trond

Trond Giske lanserte fredag sin nye stortingsmelding om "Verktøy for vekst - Innovasjon Norge og SIVA". 

For oss som arbeider i det utvidete virkemiddelapparetet er dette en etterlengtet hendelse. Vi trenger sårt nytenkning rundt hvordan staten / det offentlige best kan bidra til flere vekstbedrifter.

I mitt foredrag på NHD sin såkalte innspillskonferanse i vår tok jeg opp tre grep som jeg mente den nye meldingen måtte adressere:

1. Det er behov for en betydelig utvidet landsdekkende stipendordning for etablerere som hjelper gründerne gjennom den første fasen til inntekter og kunder.

2. Vi trenger en effektivisering og rasjonalisering av virkemiddelapparatet. Aktørene må ha klarere mål og ikke tråkke i beina på hverandre og virkemidlene må være mer transparente.

3. Det er nødvendig å finne en løsning økt egenkapitaltilgang til tidligfase selskaper, både gjennom å stimluere privat kapital til å investere direkte og gjennom egne statlige såkornfond, helst med innslag av privat kapital. 

Med terningkast terminologien gir jeg Giske en firer. Hovedproblemet i meldingen er etter mitt syn at man beskriver gode intensjoner, men de konkrete forslagene er for få og for vage. 

Mest positivt er det at NHD legger opp til en større grad av målstyring av aktørene. Det er å håpe da at IN og SIVA får større frihet enn i dag til å bruke ressursene på en slik måte at målene maksimeres. En konsekvens kan da være at vi slipper debatten om landsdekkende virkemidler vs. distrikts virkemidler, og heller fokuserer på hva man må gjøre for å få frem flere gode gründere og vekstkraftige bedrifter landet rundt. 

Nye såkornfond er også positivt. Meldingen inneholder ingen detaljer om innretning, størrelse og organisering. Når det gjelder disse fondene ligger "djevelen i detaljene" så vi får vente å se hvor bra det blir. Jeg har tidligere skrevet om problemet med å få investorer med i nye såkornfond, og dette problemet er ikke borte. 

Min bønn om forenkling og rasjonalisering av virkemiddelapparatet er også blitt hørt, men også her er man meget overfladisk over hva man har tenkt å gjøre. Det hele delegeres til Innovasjon Norge til å finne ut av hva men mener man kan gjøre for å gjør det hele mer transparent og rasjonelt. Det er å håpe at IN har en bred gjennomgang sammen med øvrige aktører for å finne frem til noe som fungerer praktisk.

Når det gjelder de mest negative sidene av meldingen er det først og fremst mangelen på å satse som jeg reagerer mest på. Det er mye evalueringer, rasjonaliseringer og viderføringer - men svært få satsninger. 

Etablererstipendet styrkes ikke, inkubatorstipendet gjeninnføres ikke, det er ingen satsning på pollen kapital til oppstartsselskaper. Det er iheller ingen styrking av inkubator programmene slik vi hadde håpet på og det er ikke foreslått nye risikopavlastningsprogrammer for å lokke privat kapital til tidligere fase. 

I det hele tatt - litt tannløst og lite visjonært - men forsåvidt en spire til å ta tak i det som ikke fungerer i dag. En firer..